Category: Norsk dagbok archive entries

Ok, siden jeg nå har funnet på et tema for lørdagens Blogathon for den andre dagboka som går ut på å si pene ting om Norge, synes jeg at jeg må veie opp for nasjonalismen litt her. Så derfor blir temaet for den norske dagboka ‘Anglofili’.

Dette er et tema jeg føler meg kvalifisert til å snakke om, siden jeg har lidd av sykdommen i minst 20 år. ‘Lidd’ er forresten feil ord, jeg har det utmerket, men la oss nå ikke spikke fliser over sånt. Så fra 15:00 lørdag til 15:00 søndag kommer jeg til å fortelle dere i 48 episoder – en per halvtime – hvorfor Storbritannia er så fantastisk.

Jeg har lovet de engelskspråklige sponsorene en suvenir fra Norge, så da må det vel bli et eller annet ekte Britisk på denne siden. Dersom du sponser meg med minst 10 dollar (amerikanske sådanne) lover jeg å sende deg noe fra de britiske øyer.

Så får vi se hvordan dette går – jeg har i hvert fall planer om å ha det artig.

Jeg leser tydeligvis feil avis. Uhm. Vent. Jeg leser ikke aviser, kanskje det er problemet…

I hvert fall. Ingen har fortalt meg at Lillebjørns sommerkonsert er i morgen. Hvorfor ikke det? Nå hadde jeg innstillt meg på hjemmekveld med film og lite pengebruk og så kommer sånne ting og ødelegger.

Og når man f?rst er inne på billettservice for å sjekke priser, hva oppdager man? Jo, at Tramteateret skal ha konsert i Oslo Konserthus 30. September. Og hvor er jeg 30. September? På vei hjem fra Skottland med sjansebillett (så veldig mulig fortsatt i Skottland). That’s what.

Dersom det er flere slike ting som foregår som er blitt holdt skjult for meg vil jeg gjerne vite det nå, takk.

Noen andre har også problemer med varmen (kan ikke lenke direkte – men innlegget jeg ser på er datert 16 Juli – 14:33). Det var ikke det som var morsomt. Derimot så var den siterte samtalen under “les mer” hysterisk. Særlig når Jente plutselig kommer på et krav til helt mot slutten. Må si at jeg synes muligens at Nerd heller ikke bør skryte av å ha forstått Dylans tekst, men på en måte er det også irrelevant – Dylan er jo mann, for søren.

Alle (intelligente) jenter har sånne lister med krav. Og humor.

Klippet fra Plan Norges nettside:

Plan er en politisk og religiøst uavhengig bistandsorganisasjon som driver barnefokusert utviklingsarbeid i 45 land.

Plan ble grunnlagt i 1937, og etablerte seg i Norge i 1996.

Omtrent 1,3 millioner fadderbarn er innrullert i 45 fattige land, og Plan forvalter nær 3 milliarder kroner fra bidragsytere i 15 land.

Plan Norge har over 90 000 faddere, og disponerte i forrige regnskapsår ca. 170 millioner kroner til bistandsformål.

Styret i Plan Norge består av Grete Faremo, Eva Joly, Jannik Lindbæk, Harald Norvik, Rosemarie Køhn, Lise Fjeldstad og Steinar Sivertsen (styreleder). Line Seglem Larsen i Barnepanelet deltar også på styremøtene.

Plan Norges generalsekretær er Sandro Parmeggiani.

Plans visjon er en verden der alle barn har mulighet til å realisere sine drømmer og ambisjoner – en verden der man respekterer barna som individer og beskytter deres rettigheter.

Ok. Det er mulig jeg er gal (hva sier jeg? Mulig?), men nå har jeg funnet ut at jeg skal være med på Blogathon i år, og bare for å gjøre litt ut av det (som om det å blogge hver halvtime i 24 timer ikke var nok) tenkte jeg at jeg skulle delta med både den norske og den engelske bloggen. Som sagt: Det er mulig jeg er gal.

Uansett: Vær så snill – spons meg! Jeg skal blogge for Plan, noe dere skal få høre mer om framover, og siden det finnes en Plan Norge avdelig skulle det ikke være vanskelig å få gitt dem en smule støtte…

I går ble jeg minnt på en av de få tingene jeg hater med å reise alene (sånt rent bortsett fra at jeg slett ikke hadde lyst til å si hade på Victoria, da), nemlig at det er veldig vanskelig å ikke overhøre andre menneskers samtaler når man ikke har noen å snakke med selv (og har vært idiot og lagt igjen MP3 spilleren hjemme). Det er utrolig hvor sjelden andre mennesker snakker om noe interessant når du ikke kan unngå å høre etter. Utvalg fra gårsdagen:

– to spanske jenter på bussen som hold på å dø av latter av en sang på Britisk radio (jeg skal inrømme at den var litt sær, den besto nemlig kun av plystring, men så morsomt var det ikke)

– “Vi hadde kjøpt billetter og kom på flyplassen og det var gjort en feil så noe var slettet og derfor måtte vi reise hjem og komme tilbake neste dag og flyselskapet ville ikke gjøre noe fordi det ikke var deres feil men reisebyråets.” “Å gid, man skulle nesten ikke tro det gikk ann.” (Jada, skjønner at det er irriterende men sånt skjer, og kanskje det ville være mer konstruktivt å klage på reisebyrået enn på flyselskapet (som de fortsatte med i ti minutter) og, joda, man kan tro at sånt kan skje, det skal ikke noe annet til enn at noen taster feil et par ganger i datasystemet, f.eks. trykker ok når de får “er du sikker på at du vil slette?” Det at man har slettet ting man ikke mente å slette er faktisk en av de vanligste årsakene til at folk som bruker data må ringe support…)

– Lang diskusjon om hvorfor vi ikke kunne få gå av flyet bak også når vi hadde fått gå på det bak. (Hvordan man går av/på flyet er faktisk avhengig av flyplass og gate, ikke flytype. Sånn i tilfelle du ikke hadde lagt merke til det før, liksom.)

– “Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kunne få slippe gjennom innenlandsterminalen, jeg.” – gjentatt tjue ganger (av samme person). (Flyet skulle videre til Trondheim, så vi parkerte ved innland og måtte busses bort til utland for å komme gjennom passkontrollen. Det siste er kluet. Det hjelper faktisk ikke at du er blond og blåøyd, passet ditt må sjekkes allikevel og flyvertinnen har fint lite myndighet til å gjøre sånt. Dessuten skal du liksom gjennom tollen med bagasjen etterpå, og det er heller ikke ved innenlandsterminalen.)

Jeg er jo misantrop fra før, og jeg blir ikke akkurat mindre kritisk av å være trøtt og sliten.

Jeg må innrømme at min første reaksjon når jeg hørte om at vi skulle få kjøpe rus-is i butikken var: “What’s the point?” og da er det jo hyggelig å bli støttet av en sånn pålitelig institusjon som VG:

Først etter 15 rus-is innabords kommer et snev av rusfølelse.

Etter 20 rus-is har jeg skjønt at risikoen for innvendige frostskader er betydelig større enn at jeg skal bli overstadig beruset.

Etter 25 rus-is gir jeg opp det iskalde alkoforsøket.

Med ca. 1,0 i promille og en isregning på 725 norske kroner konkluderer både politiet og jeg med at dette er en slitsom måte å drikke på.

Det gjør vel kanskje det hele mer suspekt, jeg kan liksom ikke se for meg at voksne mennesker kan utgjøre det helt store markedet for disse greiene, så hvem er da målgruppen?

Siden hva om ikke er lagt ut for i dag kan jeg jo svare på onsdagsønsket i stedet:

Hvilken historisk hendelse skulle du ønske du kunne ha vært tilstede på?

Vet ikke om det klassifiseres som historisk, men jeg skulle gjerne vært på premieren av Oscar Wildes “An Ideal Husband” – i hvert fall tror jeg det var det stykket han ryktes å ha besvart ropene om “Author! Author!” etter med talen “Your appreciation makes me believe that you enjoyed the play almost as much as I did myself” (omtrent). Dessuten er det favoritt-wilde-skuespillet mitt. Skulle selvsagt også gjerne vært med på festen etterpå…

Nå har den store søvnigheten seget over meg atter en gang. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig p bli sp søvnig etter inntil mange timers søvn (sikkert seks) og utallige kopper kaffe. Klokka er ikke mer enn tjue på fire og jeg har mest lyst til å gå hjem og legge meg og sove. Vi får prøve en kaffekopp til.

Det er ikke som om jeg ikke har noe jeg skulle gjort før jeg tar ferie på fredag ettermiddag heller. Ideelt sett skulle jeg hatt masse energi og jobbet sent i kveld, men det er det bare å glemme tydeligvis.

Heldigvis har jeg ferdig middag når jeg kommer hjem (chili con carne – rester fra i går, nam, nam) – så jeg tror planen for kvelden er å ete og se på en eller annen artig film, f.eks. Shrek, eller kanskje Monsters Inc. Noe som involverer dataanimasjon og happy end i hvert fall.

Ni av ti nordmenn regner altså seg selv som minst “ganske” lykkelige. Det er jo hyggelig. Det var da forsåvidt også det jeg haket av for i nettavisens avstemmning. Jeg er da ganske lykkelig, stort sett. Meget lykkelig, glimtvis. Kanskje jeg ville bli meget lykkelig hele tiden dersom jeg giftet meg (ikke mas, jeg jobber med saken) og fikk meg hus, hage, barn, volvo og hund? Statistisk sett burde det altså hjelpe (andelen som valgte alternativet “meget lykkelig” opp fra 6% for enslige til 25% for gifte). Gressplen vil jeg ikke ha, det ville jeg blitt svært ulykkelig av, men hage hadde ikke vært å forakte, man må jo ikke ha gressplen. Volvo må man kanskje ikke ha heller, men det høres så riktig ut sånn i familiesammenheng. Etter noen timer på toget i NSBs “Familievogn” lurer jeg på om ikke hund står høyere på ønskelisten enn barn, men det er vel annerledes når det er ens egne, kanskje? (Jeg håper da det, ellers lyver alle de som har barn og sier de er “meget” eller “ganske” lykkelige. Det var nemlig ikke gøy. Ikke. I. Det. Hele. Tatt.) De er da søte, alle de små barna, men de burde kommet utstyrt med mute-knapp, mangelen på dette er helt klart en designfeil på høyde med Microsofts beste. Forresten er jeg urettferdig, den mest irriterende personen i hele vognen var nemlig mammaen som satt bak meg og opprettholdt en kontinuerlig flom av meningsløse ord hovedsakelig rettet mot sønnen på – tja – ti (?). Sistnevnte svarte stort sett i enstavelsesord, og det hadde jeg stor sympati for. Så hvorfor klage på barna? Kanskje design-feilen egentlig består i mangel på av-knapp på egne ører?

Tilbake til det egentlige temaet… Det er interessant at nettavisen har valgt å illustrere sin artikkel med bilder av Martha og Ari. Er de lykkelige, mon tro? Bryr jeg meg? (Riktig svar er henholdsvis “Ingen anelse” og “Ikke særlig”.)

Jeg lurer forresten litt på de tallene angående gifte og samboende: Var de som ble spurt alene med intervjueren, mon tro? Ellers vil jeg stille meg tvilende til nøyaktigheten…

Intervjuer: Vil du si at du er “Meget lykkelig”, “Ganske lykkelig”, “Ganske ulykkelig” eller “Meget ulykkelig”?
Han: Nei, jeg vet ikke helt… “Meget ulykkelig” er kanskje mest korrekt.
Hun: Hva!?! Hvordan kan du si noe sånt? Vi har nettopp feiret fem års bryllupsdag og har akkurat fått en nydelig sønn og så sier du at du er “Meget ulykkelig”?!?

Du ser problemet?

Uansett, ni av ti? At ni av ti ikke har det så verst er jo vel og bra, men at de faktisk går rundt og vet om det selv også? Det er da ikke så ille? Kanskje FN har rett i at Norge er et bra land å bo i allikevel?