Category: Norsk dagbok archive entries

I Storbritania har de BBC. Jeg vil bo i Storbritania. Alternativt vil jeg starte underskriftskampanje for å få ‘ekte’ BBC på kabel her (de har det in Nederland, så hvorfor ikke Norge?). BBC Prime er vel og bra (veldig bra, faktisk), men vi går glipp av enkelte essensielle ting, som for eksempel ‘Have I Got News For You’, som er det programmet konseptet til ‘Nytt på nytt’ er hentet fra. Dette sender de ikke på BBC Prime, fordi de som regel sender programmer en del tid etter at de er sendt på BBC 1 og 2. Siden jeg ikke følger med på nyhetene uansett synes jeg dette er relativt likegyldig, jeg ville sannsynligvis ikke lagt merke til at det var tre måneder gamle nyheter de snakket om uansett.

Enn så lenge får jeg klare meg med BBC Prime. Jeg betaler jo for kabel bare for å få den kanalen (så i praksis betaler jeg flere hundre kroner i måneden for å kunne se Changing Rooms og Parkinson). Men altså, BBC 1 og 2 er definitivt grunner til å ha ‘hjemlengsel’.

Har nå startet på Farrisen. Dette går hardt for seg.

Ære være (hm?) Rimi, de har tilbud på Farris i sommervarmen. Slikt setter jeg pris på. Det skal ikke så mye til for å glede meg. Har hamstret, så kjøkkengulvet er nesten fullt av Farrisflasker (jeg har sagt hundre millioner ganger at du ikke skal overdrive sånn), men har allikevel tenkt å gå noen flere turer i butikken. Jeg drikker det jo opp nesten i samme hastighet som jeg kjøper inn. Så da så.

Ja, ja. Jeg begynner alt. Neida, jeg skal ikke begynne å drikke, jeg skal bare påpeke at noe av det beste med Storbritania er at Skottland er en del av det, og at Skotsk whisky (singel malt, må vite) er noe av det beste menneskeheten så langt har oppfunnet.

Dette er et nærliggende tema, siden det jeg holder på med mellom disse innleggene er å fikse den nye hjemmesiden til norsk maltwhiskylag. Foreløbig ser det relativt rotete ut, men innen natten (eller i hvert fall de 24 timene) er over, skal jeg nok legge ut en lenke her, skal du se…

Kaffe er en bra oppfinnelse. Særlig når man så vidt har begynt på 24-timers våketid og allerede gjesper…

Dette er jo ikke den verste helga å tilbringe innendørs, da. Det var jo mange artige nye elver i Oslo-området i går, og det har jo ikke akkurat vært nedbørsfritt i dag heller. Jeg presterte å bli våt på den lille tiden jeg var ute, og det sier litt.

Hvorfor har vi ikke to-etasjes busser i Norge? Det er da mye artigere å sitte i andre etasje enn nesten nede ved bakken sånn som på vanlige busser. I London behøver man jo slett ikke betale i dyre dommer for å kjøre sightseeing-buss, man kjøper seg simpelthen bare et dagskort og hopper på den første og beste rutebussen man ser. På den måten får man dessuten sett veldig mange ting turistguidene ikke viser fram…

(Ett forebehold: Invester i en A-Z…)

Det har slått meg at det er en smule vanskelig å skrive to innlegg på en gang, så det spørs om jeg ikke må bruke muligheten i MT for å redigere tidene dersom jeg skal holde meg til halvtimes opplegget. På den annen side er jo regelen minst en gang i halvtimen, så kanskje det ikke er så farlig.

Angående temaet har jeg kommet til konklusjonen at jeg har for få punkter på lista mi, så derfor blir det ‘Life in Norway’ hver hele time på den engelske bloggen, og ‘Anglofili’ hver halve time (altså også med en times mellomrom…) på den norske…

Så det så.

Nå går startskuddet for Blogathon. Forhåpentligvis blir de neste 48 innleggene mine noe mer interessante å lese enn dette…

Broren min er født den dagen Norge slo England i fotball (ok, jeg vet, mer fotball) – dermed den eneste biten fotballtrivia jeg virkelig kan: Norge slo England i fotball 9. september 1981. I alle fall, dette var etter at fedre fikk være med på sykehuset, men siden mamma foretrakk å gå fram og tilbake i gangen til å begynne med satt pappa inne på venterommet og så på kampen. Det gjorde også en del sykepleiere. Etter noe tid kom mamma til døren og sa det var på tide å gå inn på rommet. Pappa sier da: “Kan du ikke vente litt, det er bare fem minutter igjen av kampen.”

Gjett om han fikk stygge blikk fra sykepleierne?

Det hører selvsagt til historien at av foreldrene mine er vel mamma den som er mest interessert i fotball… Og hun visste selvsagt at det var fleip. Det gjorde opplagt ikke de andre.

Når du er på Stansted, for eksempel, er det lett å se hvilken gate flyet til Norge står ved. Det er det der alle står trengt i en klynge opp mot inngangen. Ved de andre gatene står folk enten pyntelig i kø eller har fulgt de ansattes anmodning om å sitte ned og vente inntil de roper opp.

Køkultur, det var det det het, ja. Typisk fremmedord på norsk.

Engelskmennene derimot, er som kjent verdenmestre i køing. Før i tiden kunne du se artige små køer på alle engelske bussholdeplasser, der den første som kom stilte seg ved skiltet og den neste stilte seg ved siden av og så videre. Nå til dags har de viderutviklet dette systemet. Nå står man ikke lenger oppstillt i kø, men ikke la deg lure. Alle de andre vet utmerket godt hvem som kom før dem og hvem som kom etter dem. Og nåde deg dersom du, når bussen kommer, ikke går på etter riktig person. Dersom blikk kunne drepe, osv. (minner meg forresten på en historie, den tar jeg i neste innlegg…)

Vi har noe å lære.

Eller kanskje helst overflod? Turistinformasjonen i Trondheim deler ut kart til turistene hvor to av bruene over Nidelva rett og slett mangler. Det er kanskje bedre enn å reklamere med bru der det ikke er noen, men allikevel litt flaut, må jeg si.