Category: Norsk dagbok archive entries

Det er noe med Britiske strender også. Ikke at jeg ikke liker norske fjorder. For all del. Men jeg har bodd ett år ett kvartal unna denne stranden og jeg savner den.

Jeg lette etter de nevnte tåkebildene, og fant noen bilder fra Dragvoll, men ikke akkurat i tåke. Her er ett av en serie bilder jeg tok av monumentet kjent som ‘prekestolen’ (for alt jeg vet heter det faktisk det) i lav januarsol.

Eller ikke. Jeg liker kirkegårder generellt, de er fredlige steder med mulighet for å kontemplere livet, døden og kjærligheten. Men Britiske kirkegårder bedre enn de fleste andre. Sånn som denne i Aberdeen (jeg likte kontrasten mellom de gamle gravstenene og den hypermoderne bygningen i bakgrunnen – som er så lys fordi den reflekterer solnedgangen.

Jeg har satt igang De Derreathon på stereoen. Har ikke kommet lenger enn til Tøffe Tom på Den Derre, men Jenter & Sånn og Gym ligger klar i de andre ‘fatene’ i spilleren, og Slå meg på kan jeg vel også få tid til innen klokka tre i morgen.

Takk himmelen at jeg er over halveis.

Seng&Frokost, noen? Ja da, ja da, jeg vet at det finnes små pensjonater i Norge som ligner mye på Britiske B&Bs, men det er ikke det samme. Ikke i det hele tatt. Man må være i Storbritannia for å kunne spise skikkelig Engelsk/Skotsk/Walisisk/Irsk frokost. Man må ha ‘Tv in all rooms’ og ‘Tea and coffee making facilities’.

Og dusjer som bare på en måte virker. De er obligatoriske. Norske pensjonater har alt for pålitelige dusjer.

Det kommer gufs med kald luft inn vinduet mitt. Det setter jeg pris på.

I need tea! Beklager, det var ikke meningen å begynne å skrive på engelsk, det bare falt naturlig. Man er jo nødt til å beundre et land som kan bli kjent for at når noe går galt (mannen din stikker av med sekretæren, en bombe faller på huset ditt, hunden blir kidnappet av aliens, George Bush kommer på besøk osv.) er den naturlige reaksjonen: “I think we all need a good cup of tea.”

Så altså, jeg må ha te. Ikke at noe har gått galt, men jeg føler at jeg trenger noe styrkende.

Nå. Nå begynner det å bli seriøst vanskelig å finne på noe å skrive om.

Jeg har en liste over ting jeg skal dekke i løpet av de neste 13 1/2 timene angående anglofili, men den er ikke lang nok til at jeg kan plukke ting fra den hver halvtime, og derfor må disse improviseres. Akk ja. Så får dere sånne interessante innlegg som dette…

Et veldig engelsk begrep, “wit”. Nå, ja, den fremste representanten – Oscar Wilde – var jo riktignok irsk, men han valgte jo å arbeide i London, så det teller vel. Stephen Fry, selvsagt, kan mistenkes for å være reinkarnasjonen av Oscar Wilde – det er ikke bare filmen fra 1997 som gjør at når jeg ser for meg Oscar Wilde ligner han til forveksling på Stephen Fry.

Og nå har jeg akkurat sett Parkinson med Stephen Fry som gjest, så da er jeg jo rimelig happy. Den andre gjesten var Robin Williams (mannen er gal, gal, gal) – så naturlig nok har jeg ledd litt.

Man kan vel si at jeg ikke er spesiellt interessert i fotball. Det ville ikke være løgn, det, nei. Ikke at mamma har innsett dette, i hvert fall tror hun stadig at jeg muligens har skiftet mening siden sist, så når jeg bodde i England ringte hun meg for å fortelle at Rosenborg hadde slått Real Madrid, eller noe sånt. Det var i hvert fall Rosenborg, og de hadde slått noen. Ikke vet jeg. Jeg var ikke så entusiastisk som hun hadde ventet…

Men dette er ganske artig – skyt straffe mot Norge. Eller saboter ved å skyte dårlig som jeg gjorde – ufrivillig, må vite (via Emme).