Når biler står “orginalt” parkert med blinkende lys, hvordan er det meningen at vi skal tolke lysene? Jeg leser dem slik: “Jeg vet at jeg står i veien, men siden jeg anser min tid for å være mer verdt enn din, driter jeg i det.”
Jeg tror det ville gjøre meg mer vennlig stemt om folk spilte dumme og lot som om de ikke forsto at de var i veien, faktisk…
Og igjen: Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa!
Eller noe sånt. Jeg fikk nemlig kjøpt meg Ballades samlede i går. O lykke.
…på årsaken til at jeg skyr “Først & sist” som pesten:
Heldigvis så jeg derfor ikke det nevnte programmet. Men jeg er lettet over å se at det ikke bare er meg som har problemer med Skavlands såkalte “intervjuer”.
Forøvrig anbefales man selvsagt å lese M hver dag.
Sikre kilder forteller meg at både adventskalendere og julemarsipan er på plass i butikkene. We are not amused.
Det er en utmerket anledning til å oppfordre alle til å skrive under på dette oppropet: Gi oss jula tilbake! Benytt også muligheten til å sende epost til “ukas niding”.
Mine resultater fra årets TV2-hjelper-deg-å-velge-parti-test:
Du bør stemme…
SV
Så godt matcher du med de forskjellige partiene:
Disse partiene bør du vurdere:
SV
75,3 %
AP
66,7 %
SP
53,9 %
Disse partiene bør du styre unna:
V
34,6 %
KRF
34,2 %
H
27,8 %
FRP
13,6 %
Vi var nylig i Storbritania på bryllupsreise (hvor skulle man ellers dra?) og fikk de vante “Welcome to the UK” meldingene på mobiltelefonen. For det meste ble de selvsagt slettet umiddelbart (hva er egentlig poenget med disse meldingene???), men en var underholdende nok til å bli tatt vare på. Jeg siterer:
Vdlkommen til Vodafone, rankat som det bdsta ndtet i Storbritannien. Nu ner du kundeservice via kortnummer 200, precis som hemma. Ha en trevlig vistelse!
Jeg skjønner jo også at det ikke er så lett med ä og å, men d og e? Og hvorfor ikke heller skrive på engelsk like gjerne, jeg føler meg ikke så mye mer velkommen av å få melding på svensk, faktisk… (Det siste er vel egentlig Tele2 sin feil, vil jeg tro.) Og hvorfor opplyser de om kundeservice-nummeret til Vodafone? Hvor mange er det som ringer kundeservice i hytt og pine? Hvis telefonen min ikke virker får jeg jo ikke ringt dem, og det er da uansett lite sannsynlig at de kan hjelpe meg, de vil vel bare henvise til min egentlige operatør?
Det som derimot hadde vært litt nyttig – hvis de nå absolutt skal slenge rundt seg med sånne meldinger – var om du når du kom til et nytt land fikk beskjed om hvilke nødnummer som gjaldt (110, 112, 113 eller 911?), for eksempel og et nummeropplysningsnummer. Det kan man jo faktisk finne på å ha bruk for…
En oppfordring:
Signer oppropet om kjønnsnøytral ekteskapslov…
Magda vil starte Foreningen for Korrekt Grammatikk i SMS-meldinger. Jeg er med. Er du?
Det er alltid grunn til å feire når man finner bøker man har lyst på i prikkfrie førsteutgaver til en billig penge. I dette tilfellet fant jeg Jon Bings Flod, illustrert av Thore Hansen (flinke mannen), på markedet i Birkelunden i dag. Mannen sa “Hva er dette, da? Barnebok?” Jeg nikket entusiastisk “Ja” (det er forbausende mange som synes barnebøker automatisk skal falle i kategorien “billig”, nemlig). “Ti kroner?” sier han (tydeligvis var han ikke noe unntak), og jeg gidder ikke prøve å prute. Ti kroner? Latterlig.
Nå skal jeg feire. Hvordan? Med å lese Flod, selvsagt.
Et debattinnlegg i Aftenposten dyttet meg mot Solveig Østrems artikkel i Samtiden angående forfatters bruk av eget liv, og dermed av andre personer som har vært del av deres liv, i sine romaner. Jeg kan ikke annet enn være enig med Østrem om at den etiske diskusjonen er relevant. Det burde være mulig å lage god litteretur uten å utlevere andre – gjenkjennelige – mennesker. Nå synes jo jeg, som kjent, at Hanne Ørstaviks romaner mangler en del på å være god litteratur, og på sett og vis har Østrems innvendiger en relevans til dette også. Hvis forfatteren er for opphengt i egen følelse av venninen(e)s mangel på forståelse, forklarer dette kanskje hvorfor bøkene (eller i hvert fall den boken jeg har lest) blir så intetsigende. Personlige konflikter er sjelden spesiellt interessante med mindre forfatteren makter å gjøre dem universelle, og det makter ikke Ørstavik. Også i Presten er mangelen på forstålse et tilbakevendene tema, hovedpersonen har en klar oppfattning av at venninen ikke forstår, sier helt feil ting, ikke er like opptatt av det som er “sant” som henne selv. Hun har riktignok også en følelse av at hun heller ikke var forståelsesfull nok selv, men som jeg tolker det er denne selvinnsikten kun forårsaket av at venninnen har begått selvmord – en nokså tydelig handling som ville skape skyldfølelse hos enhver. Nå er forsåvidt denne skyldfølelsen også i bunn og grunn egoistisk – hvorfor skal hovedpersonen gå ut fra at hun hadde noen mulighet for å forhindre eller forhaste venninnens selvmord? For meg forsterker den dermed kun bildet av hovedpersonen som et noe bortskjemt vesen som ser seg selv som verdens navle og som den eneste som har forstått noe som helst…